Kronstad Hovedgård ligger sentralt plassert på Kronstadhøyden – med storslått utsikt mot Bergen sentrum, Store Lungegårdsvann og Fjellsiden. I eldre tid gikk byens hovedferdselsåre fra vest rundt Store Lungegårdsvann, omtrent der Møllendalsveien går i dag. Kronstad strakte seg fra Grønneviken, forbi Kronstadsneset (nå Tonningsneset) og langs Løbergslien til Storetveit. Grensene mot Storetveit er noe usikre. Eiendommen er i dag på 7,3 mål.
Gården Kronstad, først kalt Hunstadir, seinere Honstad og Hunstad, ble trolig etablert på 1100-tallet og tilhørte det romersk-katolske cistercienserklosteret Noneseter. Til klostereiendommen hørte store områder med dyrkbar mark. Gården Hunstadir har en rik og spennende historie, og var vår nærmeste nabo til kongsgården Alrekstad.
I år 1277 testamenterte Magnus Lagabøte kongsgården Alrekstad til Nonneseter kloster. I 1350 tilhørte samtlige gårder rundt Lungegårdsvannet klosteret, som hadde sitt hovedsete der Kaigaten/busstasjonen ligger i dag. Av klosteranlegget gjenstår kun klosterkirkens tårnfot og et lite kapell.
Kronstad ble i 1480 solgt til Antoniusbrødrene, som drev med sykepleie og herbergsvirksomhet, samt forkynte den lutherske lære i Bergen allerede før reformasjonen i 1536-37. Antoniusbrødrene drev gården fram til 1528.
I 1528 ble hele klostereiendommen sekularisert, og overdratt til kongens mann i Bergen, Vincens Lunge. Lunge var dansk adelsmann og lensherre for Bergenhus, utsendt av kong Fredrik I2 til for å sikre at det nordafjelske Norge innordnet seg under den nye kongen. Som de fleste gårder i Bergensdalen, ble Kronstad Hovedgård nå del av det store Lungegårdsgodset. Alrekstadvågen, som hadde navnet sitt etter kongsgården, fikk navnet Lungegårdsvannet, etter Vincens Lunge.
I Bergen bygget Lunge det noe forfalne kloster i sentrum om til privat residens – Lungegården. Lunge bodde altså aldri på Kronstad, men paktet gården bort. På det meste eide Lunge 272 gårder i Norge. Han fikk forø vrig et trist endelikt – han ble drept i Trondheim julen 1535 etter ordre fra erkebiskopen. Bakgrunnen var at han i en årrekke hadde engasjert seg i maktkamper rundt reformasjonen og politisk renkespill for å sikre egen velstand.
I Norge førte reformasjonen til at gods og gårder, som hadde vært fordelt på biskop, domkapittel, kloster, kirke og prest, ble lagt under kronen.
Norge hadde aldri adel etter europeisk mønster, men osgå her fantes folk og ætter som fra gammelt av bebodde setegårder, hadde skattefritak, og ellers nøt godt av kongens spesielle vern. I Sunnhordaland hadde en rekke norske familier og ætter slike bånd til kongen, men i Nordhordaland og Bergen besto adelen på 15- og 1600-tallet i hovedsak av innvandrede menn av god familie, i hovedsak fra Danmark, Sverige og Tyskland. Som Vincens Lunge, var disse ofte unge adelsmenn og eventyrere på jakt etter len, gods og et godt giftemål. Steget fra borgerskap til adel tok en gjerne ved å gifte seg «oppover».
Kronstad Hovedgård har hatt en rekke ulike eiere fra adel og borgerskap. Blant de mest kjente er Jørgen Thormøhlen, Christoffer Gerhardt Ameln og Joachim Friele.
Tyskeren Jørgen Thormøhlen, som i 1664 tok borgerskap i Bergen, skapte seg en formue gjennom internasjonal handel, skipsfart og industri. I 1682 utnevnte kong Christian 5. ham til kommersedirektør (Handelsminister).
Thormøhlen eide Kronstad Hovedgård i tiden 1685 – 1693, men residerte ifølge historien på Murallmenningen. Han er mest kjent for industribydelen han bygde på Møhlenpris – med reperbane, saltraffineri, såpesyderi, trankokeri, pakkboder, dypvannskai, arbeiderboliger, m.m. Lavkonjunktur, bybrann og andre uheldige omstendigheter gjorde imidlertid at Thormøhlen i 1708 døde som en fattig mann.

Kronstad Hovedgård ligger sentralt plassert på Kronstadhøyden - med storslått utsikt mot Bergen sentrum, Store Lungegårdsvann og Fjellsiden.

I eldre tid gikk byens hovedferdselsåre fra vest rundt Store Lungegårdsvann, omtrent der Møllendalsveien går i dag. Kronstad strakte seg fra Grønneviken, forbi Kronstadneset (nå Tonningsneset) og langs sjøen til Solheim, hvor det var to naust. Derfra gikk eiendommen sørover langs Løbergslien til Storetveit. Grensene mot Storetveit er noe usikre. Eiendommen er i dag på 7,3 mål.

Gården Kronstad, først kalt Hunstadir, seinere Honstad og Hunstad, ble trolig etablert på 1100-tallet og tilhørte det romersk-katolske cistercienser­ klosteret Nonneseter. Til klostereiendommen hørte store områder med dyrkbar mark. Gården Hunstadir har en rik og spennende historie, og var nærmeste nabo til kongsgården Alrekstad 1.

I år 1277 testamenterte Magnus Lagabøte kongs­gården Alrekstad til Nonneseter kloster. I 1350 tilhørte samtlige gårder rundt Lungegårdsvannet klosteret, som hadde sitt hovedsete der Kaigaten/ busstasjonen ligger i dag. Av klosteranlegget gjen­står kun klosterkirkens tårnfot og et lite kapell.

Kronstad ble i 1480 solgt til Antoniusbrødrene, som drev med sykepleie og herbergsvirksomhet, samt forkynte den lutherske lære i Bergen allerede før reformasjonen i 1536-37. Antoniusbrødrene drev gården fram til 1528.

I 1528 ble hele klostereiendommen sekularisert, og overdratt til kongens mann i Bergen, Vincens Lunge. Lunge var dansk adelsmann og lensherre for Bergenhus, utsendt av kong Fredrik I for å sikre at det nordafjelske Norge innordnet seg under den nye kongen. Som de fleste gårder i Bergensdalen, ble Kronstad Hovedgård nå del av det store Lungegårdsgodset. Alrekstadvågen, som hadde navnet sitt etter kongsgården, fikk navnet
Lungegårdsvannet, etter Vincens Lunge.

I Bergen bygget Lunge det noe forfalne klosteret i sentrum om til privat residens - Lungegården. Lunge bodde altså aldri på Kronstad, men paktet gården bort. På det meste eide Lunge 272 gårder i Norge. Han fikk for øvrig et trist endelikt - han ble drept i Trondheim julen 1535 etter ordre fra erke­biskopen. Bakgrunnen var at han i en årrekke hadde engasjert seg i makt­ kamper rundt reformasjonen og politisk renkespill for å sikre egen velstand.

I Norge førte reformasjonen til at gods og gårder, som hadde vært fordelt på biskop, domkapittel, kloster, kirke og prest, ble lagt under kronen.

Norge hadde aldri adel etter europeisk mønster, men også her fantes folk og ætter som fra gammelt av bebodde setegårder, hadde skattefritak, og ellers nøt godt av kongens spesielle vern. I Sunnhordland hadde en rekke norske familier og ætter slike bånd til kongen, men i Nordhordland og Bergen besto adelen på 15- og 1600-tallet i hovedsak av innvandrede menn av god familie, i hovedsak fra Danmark, Sverige og Tyskland. Som Vincens Lunge, var disse ofte unge adelsmenn og eventyrere på jakt etter len, gods og et godt giftermål. Steget fra borgerskap til adel tok en gjerne ved å gifte seg "oppover".

Kronstad Hovedgård har hatt en rekke ulike eiere fra adel og borgerskap.
Blant de mest kjente er Jørgen Thormøhlen, Christoffer Gerhardt Ameln og Joachim Friele.

Tyskeren Jørgen Thormøhlen, som i 1664 tok borgerskap i Bergen, skapte seg en formue
gjennom internasjonal handel, skipsfart og industri. I 1682 utnevnte kong Christian 5. ham til kommersedirektør (handelsminister).

Thormøhlen eide Kronstad Hovedgård i tiden 1685-1693, men residerte ifølge historien på
Murallmenningen. Han er mest kjent for industribydelen han bygde på Møhlenpris - med reperbane, saltraffineri, såpesyderi, trankokeri, pakkboder, dypvannskai, arbeiderboliger, med mer.

Lavkonjunktur, bybrann og andre uheldige omstendigheter gjorde imidlertid at Thormøhlen i 1708 døde som en fattig mann.
Kronstad Hovedgård - en ny æra
I 1781 kjøpte kjøpmann og major Christoffer Gerhard Ameln eiendommen for 1800 riksdaler', og med det begynte en ny æra for Kronstad Hovedgård: Nå sto opprustning og ombygninger for tur. Ameln ryddet markene, satte gården i stand og bosatte seg der med konen, Karen Krøger, og barna, 15 kuer og en hest. I Amelns tid ble stallen og forpakterhuset oppført slik de står i dag.

Amelns hovedhus kan sees på flere prospekter av Johan F. L. Dreier. Her ser man tydelig husets dominerende posisjon på Kronstadhøyden.

På samme måte som lyststedet Christinegård i Sandviken, er eiendommen omgitt av høye hagemurer. Hovedhuset var den gang på en og en halv etasje, med et høyt halvvalmet tak og hovedfasade preget av en stor buet midtark.

I 1840 ble Kronstad kjøpt av konsul og kjøpmann Joachim Friele. Trolig var det Ole Peter Riis Høegh som i 1844 ble engasjert til å bygge om den opprinnelige bygningen fra ca. 1781. Hovedhuset fikk sin nåværende form i 1846. Friele var vinimportør, og en anekdote fra Anthon Mohr Wiesener forteller at det franske vinslottet Château Margaux skal ha vært modell for fasaden. Nå fikk huset en ny etasje samt rikt utstyrt tempelfront, kraftige hjørnepilastre og fasader som er regelmessig oppdelt av vinduer.

Kronstad Hovedgård framsto nå som en herregård og herskapsvilla i empire­stil, med adkomst via alléplassen mellom hovedhuset og bakbygningen. Huset fikk to innganger markert med vindfang, den ene for herskapet, den andre til kjøkkenet.

Ifølge Aarstads Historie av Just Bing, gikk gården Kronstad i 1860 ut av patricier hånd, da den ble solgt til vognmann Michael Iversen. Vognmann Iversen
overtok etter Joachim Friele, og eide gården i 6 år.

Den familien som har bodd lengst på Kronstad Hovedgård, er utvilsomt Michelsen-familien. Kjøpmann Nils Johan Michelsen var engasjert i handel med sild og tørrfisk. Michelsen overtok eiendommen i 1874. Familien hadde 11 barn, og Kronstad Hovedgård forble i familiens eie like fram til 1963. Da ble gården solgt til Johan Vetlesen som brukte huset som selskapslokale.

Allerede i 1927 var bygningene blitt fredet av Kirke- og undervisningsdept.
I 1973, nær femti år etter fredningsvedtaket, ble Kronstad Hovedgård over­tatt av Aktive Krigsdeltakeres Forening. Til tross for eiendommens status som fredet nasjonalt kulturminnesmerke, bar både bygningene og hagen innenfor de høye, hvitkalkete gråsteinsmurene nå sterkt preg av forfall.

Aktive Krigsdeltakeres Forening kjøpte Kronstad Hovedgård med hovedhus, vaktmesterbolig, uthus, pakterbolig, hagehus, stall og hageanlegg for kr. 450 000. Selger var Bergen Privatbank. Krigsveteranene hadde lenge vært på utkikk etter et møtested, og med gode venners hjelp ble det mulig å overta Kronstad Hovedgård. Kjøpet ble finansiert med hjelp fra mange hold - både næringsdrivende, offentlige etater og privatpersoner var med og bidro.

Salg av feriehjemmet Pax innbragte en del midler, det samme gjorde et medlemslotteri. I tillegg kom tilskudd fra stat, fylke og kommune. Den største gaven kom fra Einar J. Nordahls fond, men også skipsreder Hilmar Reksten donerte et større beløp. I 1978 arrangerte Blårussen en egen aksjon for formålet.

Aktive Krigsdeltakeres Forening ble offisielt nedlagt i 2007 og eierskapet ble overlatt til Stiftelsen Krigsveteranenes Minne Kronstad Hovedgård.

Stiftelsen mottok i 2010 Bergen kommunes Kulturpris for Årstad bydel for sitt kulturhistoriske arbeid og formidable dugnadsinnsats i forbindelse med rehabilitering og vedlikehold av gårdens bygninger og hageanlegg. At Kronstad Hovedgård i dag framstår som et praktbygg, er først og fremst takket være krigsveteranene.

De siste årene har større statlige bevilgninger muliggjort en omfattende rehabilitering av bygningene. Selv om mye gjenstår, er det lite, verken ute eller inne, som minner om den kondemneringstruede eiendommen krigs­veteranene overtok i 1973.

Den familien som har bodd lengst på Kronstad Hovedgård, er utvilsomt Michaelsen-familien. 
I 1874 overtar kjøpmann Niels Johan Michelsen og hans kone Marie gården. Niels Johan Michelsen var engasjert i handel med sild og tørrfisk.  Familien hadde 2 barn, og Kronstad Hovedgård forble i familiens eie like fram til 1963. Da ble gården solgt til Johan Vetlesen som brukte huset som selskapslokale.

Kronstad Hovedgård har gjennom mer enn hundre år vært regnet som et av de fremste kulturminnene i Bergen. Christian Karen Wiberg, pioneren i ut­forskningen av Bergens arkitektur, tok Kronstad med da han i 1908 laget den første oversikten over den bergenske arkitekturutviklingen.

Også senere forfattere har fremhevet Kronstad, for eksempel er det av Per Jonas Nordhagen i Den store trebyen fra 1994 beskrevet som et høydepunkt innenfor Bergens empiren og som et hus i den store stil, en lystslottype med fullt utbygget tempelfront i jonisk stil, og en aner også her de internasjonale forbildene omstøpt i den lokale trebygningsteknikk.

Et uttrykk for Kronstads verdi som kulturminne er at anlegget er fredet.
I 1920 ble den første bygningsfredningslaven vedtatt, en lov som gjorde det mulig for Staten å frede historisk og arkitektonisk verdifulle bygninger, for å sikre at de ble bevart for ettertiden. De følgende årene utarbeidet Den antikvariske bygningsnemnd, en offentlig ekspertkomite, lister over bygninger som skulle fredes. Kronstad ble tatt med med den begrunnelse at Kronstad er ved siden av Christinegaard det fornemste empireanlæg ved Bergen med sin store to-etages hovedbygning med lavt utsvaiet valmtak og den tempelfrontagtige portikus med sine joniske søiler som korresponderer med joniske pilastre paa væggen inden­for midt paa den symmetrisk utformede havefacade.

Fredingen ble vedtatt i 1927. I dag er det Hordaland fylkeskommune som forvalter de fleste fredede bygninger i Hordaland, noe som bl.a. innebærer at alle endringer og reparasjoner skal godkjennes av Fylkeskommunen, og at man kan søke Fylkeskommunen om midler til istandsetting.

Som vi ser av sitatene, er den arkitektoniske utformingen, med tempelfront, symmetri og klassiske detaljer blitt trukket frem som særlig verdifull. Kronstad er det største blant en liten gruppe lignende lyststedshus i Bergensområdet fra første halvdel av 1800-tallet. Med to etasjer på en høy grunnmur og en dominerende plassering på toppen av høydedraget, er Kronstad det kanskje mest monumentale av alle lyststedene i Bergen. Vi vet ikke hvem som var Kronstads arkitekt. Det har vært gjettet på stadskonduktør Ole Peter Riis Høegh, og det er ikke usannsynlig. Uansett hvem det var, så var det en med god kjennskap til den klassiske arkitekturens regler og til samtidens arkitektur ellers i Europa. Hovedformen, en kompakt, firkantet bygning med tempel­front midt på langsiden, har vært mye brukt i europeisk arkitektur helt siden 1500-tallet. Samtidig gjør byggemåten, laftetømmer kledd med liggende panel, Kronstad til en særpreget lokal variant av denne felleseuropeiske hustypen.

Da Kronstad fikk sin empireutforming i 1840-årene, var det via ombygging av et eldre hus som også hadde vært en praktfull bygning, men i et helt annet formspråk - 1700-tallets rokokkostil. Heldigvis ble mye av det gamle gjen­brukt. Derfor kan vi i dag glede oss over mange detaljer i frodig rokokko, som portalen mellom gårdsplassen og hagen, og en rekke dører i andre etasje. Deler av kjelleren kan være fra begynnelsen av 1700-tallet, mens de mange fine støpejernsovnene er verdifulle tillegg fra slutten av 1800-tallet. Kronstad viser dermed en rekke spor etter en lang og sammensatt bygningshistorie, der generasjoner av eiere har bygget ut, forskjønnet og modernisert.

Sammenlignet med andre hus av samme alder er Kronstad godt bevart. Siden Joachim Friele avsluttet sin ombygging er det gjort minimale endringer utvendig på hovedbygningen. Ikke minst er det verdifullt at mange gamle enkeltdeler er bevart, som de originale vinduene fra 1840-årene. Innvendig er det skjedd flere forandringer, men stort sett i mindre viktige deler av huset. Hovedrommene, som trappehallen og rekken av stuer ut mot parken, er lite endret og står ennå som helhetlige interiører i rikt dekorert senempirestil.

Ikke bare er hovedhuset bevart, men store deler av anlegget rundt: Pakter­eller tjenerhuset, stallbygningen, et lite uthus, og parken med murer, porter og gjerder. Parken er anlagt symmetrisk omkring hovedhuset, mens pakter­huset er knyttet til hovedhuset med et mellombygg og danner sammen med dette rammene rundt et gårdsrom. De ulike delene blir på denne måten ledd i en arkitektonisk helhet som gir oss et bedre bilde av hvordan man levde her - herskap og tjenere, i hverdag og fest - enn vi ellers ville fått. Dette gjør Kronstad ekstra verdifull.

På tross av at omgivelsene er bygget ut og kraftig endret i løpet av 1900-tallet, kan vi ane det opprinnelige forholdet til landskapet, med Kronstad kneisende fritt og stolt, som den mest dominerende bygningen i hele landskapsrommet rundt Store Lungegårdsvann. Det er viktig å sikre at også dette blir tatt vare på for fremtiden.

Hageanlegg har oftest fulgt endringer og trender innen kunsten, og en har mange eksempler på at nye eiere har justert eller endret hagens form og innhold. Så - med mange eiere av Kronstad har en god del endret seg både med hus og hage, kanskje mest hagen.

På Kronstad, som andre steder, har nok beplantningen startet med en nytteveksthage. Siden vi har lite eller ingenting å bygge på, må vi se litt på hva som var tilfelle ellers i Bergen, for fine prydhager fantes allerede fra midten av 1500-tallet. Renessansehagene dominerte, med sine strengt symmetrisk oppbygde anlegg gjerne oppdelt i firkantede felt (kvarterer).

Vårløker som krokus, snø- og klosterklokker, påske- og pinseliljer, blåstjerne og perleblom fantes alle fra midten av 1600-tallet, og finnes i hagen i dag. Plener omkranset av kantblomster kunne ofte dominere, og enkeltstående syriner og roser var gjerne plassert i disse plenene. I mindre hager var det vanlig med en tilhørende nyttevekstavdeling for grønnsaker, bærbusker, og kanskje et eller flere frukttrær, alt etter disponibelt areal.
Kronstad gård er påført med navn på kart fra ca. 1740. Huset er med, men noen hage er ikke inntegnet. Det at huset er tatt med på kartet, viser at eien­dommen var viktig, og en hage kan godt tenkes å ha eksistert her.

Om en besøker gården i dag, blir man først møtt av en delvis eksisterende lindealée. Trærne er gamle, og antas å ha vært plantet omkring 1800, eller på slutten av 1700-tallet. Dimensjonene på trærne passer med det en har i alleen opp til Damsgård hovedgård og i Allegaten nærmest Geofysisk institutt (Florida).Vi vet at lindetrærne i Allegaten ble plantet i 1753.

Innenfor murene på Kronstad ser en til venstre en siste rest av en gammel hagtorn­hekk. Dette er et gammelt hageelement, muligens like gammelt som lindene og noen av løkplantene. De fleste av trærne for øvrig er yngre, og antakelig plantet mot slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet. Både hekker og en del trær langs murene har i perioder vært skiftet ut.

Men - den som leter, skal finne: Plener vokser og kan dekke over helleganger og gamle bed. Under gressmattene har en funnet flere gamle hageganger som er tilgrodd. Dette gir
oss opplysninger om hvordan hagen tidligere har sett ut. Det finnes også flere planer/ kart over eiendommen.

Den eldste kjente planen er fra ca 1840-50 (Joachim Frieles periode), en neste fra 1905 og en fra 1929-30 (begge fra familien Michelsen tiden). En siste tegning er laget etter siste verdenskrig av Magne Bruun. Om man sammenligner funnene en har gjort med de planene man kjenner, synes planen fra 1905 å passe best, kanskje med noen endringer som er gjort foran hovedtrappen i en senere periode.

Dagfinn Moe skriver om Bergens hagehistorie i perioden fra 1276 til 1900 i boken "Byens glemte hager". Denne anbefales å lese dersom en vil lære mer om hagehistorien til blant annet Kronstad Hovedgård.

Et annet viktig funn er at hagen har hatt to dammer, etter tradisjonen en oval andedam litt nordvest for hovedhuset, samt en mindre dam, som kun er tre meter i diameter. Denne er gjenfylt, men kan fremdeles sees i hagens østre del, like ved muren. Den må ha vært for karpefisk, som en mellomstasjon for fersk fisk til bruk i datidens kjøkken. Begge dammene er inntegnet på kartet fra 1905, men de må åpenbart være vesentlig eldre, kanskje fra 1700-tallet. Dammer til pryd og nytte var en viktig del av hagemoten gjennom det århundret.

Om vi leter i litteraturen, ser vi at Ove Holm i 1725 kjøpte eiendommen. Han var ganske velstående, og finansierte blant annet den store altertavlen i Korskirken. Han kan utmerket godt ha gjort noe med hagen.

Senere var det flere eiere før kjøpmann Christoffer Gerhard Ameln kjøpte eiendommen i 1781. Han ryddet marken og det er kjent at han brukte 4381 riksdaler på nytt våningshus. Til den innhegnede frukthagen og til gårdsplassen la han ut vel 884 riksdaler. Ameln fornyet også borggården, bygget nytt vogn­skjul og forpakterhus, samt satte gården med gjerder i førsteklasses stand.

Vi skal ikke utelukke at Ameln kan stå bak lindealléen og kanskje også dammene. Dette var i en periode hvor Bergen generelt hadde god økonomi, og mange av lyststedene som fantes rundt om datidens Bergen, som Damsgård, Gravdal og Stend ble etablert eller fornyet på denne tiden. Joachim Friele kjøpte eiendommen i 1840 for 6100 speciedaler1 og bygde på huset. Plan for oppgradering av hagen finnes også, men ingenting er gjenfunnet i hagen.

Derimot overtar Marie og Niels Johan Michelsen med familie gården i 1874, og nå finner en flere opplysninger. To planer/kart ( 1905 og 1929-30) og flere fotografier gjør sitt til at en finner flere likhetstrekk med det en ser i dag. Et foto før århundreskiftet viser et stort eksemplar av en sjelden fint form­klippet buksbom.

Hagestilene som lanseres i planene fra Frieles tid og fremover er litt spesielle, og har sine røtter delvis i landskapsmoten med svingede hageganger, men samtidig bygget opp mot en symmetrisk midtakse med utgangspunkt i husets form. Denne moten finnes igjen flere steder i byen gjennom 1800-tallet, blant annet den eldste utgaven av Byparken, men også i små hager.

Dokumentasjonen av hagens historie og innhold av stauder, busker og trær er på det nærmeste ferdig, og vil kunne gi et godt grunnlag for en gjennomgående restaurering av dagens hage, f. eks. tilbake til år 1905.

Kronstad ble bygget om og på i 1840- arene. Noen av de staseligste delene fra den gamle bygningen ble gjenbrukt i den nye, til tross for at det gamle husets rokokkoformspråk i mellomtiden var blitt umoderne. Mellom hagen og gårdsplassen satte man inn denne rokokkoportalen med glassfelt og frodig utformet overlysvindu.

Også i interiørene ble elementer fra den gamle bygningen gjenbrukt. Dørene har en svungen og asymmetrisk letthet som er karakteristisk for rokokkoen.

Da bygningen fikk sin empireutforming i 1840-årene, så de nye dørene slik ut. Dørbladene har fått stramme linjer og fem speilfyllinger hver. Riflete halvsøyler rammer åpningen inn og krones av kapitél og utskårne hoder.

Brystningsfelt under vinduene. Malte stukkimitasjoner i lyse, gråhvite farger.

I første etasje henger en prismelysekrone som trolig er fra siste halvdel av 1800-tallet.

Kakkelovnen skinner i hvitt, dekorert med akantusblader og en kvinnefigur i draperier.